unødvendig eller forebyggende? (Shiba-avisa nr 3/02)

Av Solvor Nærland, med kommentarer av veterinær Christa von Erpecom

 

Jeg vet om flere hannhund-eiere som vurderer om de skal kastrere hunden sin, men som opplever avgjørelsen som vanskelig. Kanskje trengs det å sette søkelys på hva dette innebærer for hunden?

Psykolog Mickie Gustafson har i Svensk Hundsport nr 4/2001 intervjuet en veterinær (Mårten Hansson), en professor i etiologi (Per Jensen) og en genetiker (Lennart Svensson) om kastrering av hund. Jeg har prøvd å sammenfatte en del synspunkter fra intervjuet.

Veterinær Christa von Erpecom ved Dyreklinikken Bergen Vest har lest utkast til denne artikkelen, og bidrar med noen utfyllende kommentarer.

Begrepet kastrering brukes her om både tisper og hannhunder.

 

De fleste dyreeiere kastrerer sine katter og hester uten å fundere så mye over det, og uten å plages med samvittighetskvaler. Hannkatter har det lettere når de er kastrert. Fullvoksne hingster, som ikke skal brukes i avl, er det ikke mange som gir seg i kast med. I det hele tatt er det mye enklere for alle parter, dyret inkludert, når hannkatt og hingst er kastrert.

Når det gjelder kastrering av hunder, har vi en helt annen tradisjon. Motforestillinger har f.eks.vært at man kan skjule testikkelmangel, og dessuten blir det sett på som "inhumant". En del eiere identifiserer seg så veldig med sine hunder, at de ikke riktig vet hvem som blir kastrert... I England og USA blir det derimot sett på som "inhumant" å ikke kastrere selskapshunder, som ikke skal brukes i avl. For noen blir det avgjørende at en kastrert hund ikke kan delta på utstilling.

 

Hva innebærer inngrepet ?

Inngrepet er mer omfattende hos tisper enn hos hanner.

Kastrering (sterilisering) av en tispe fører til at man tar bort egglederne og vanligvis også livmoren. Hos hannhunden fjernes testiklene.

 

Når er det aktuelt med kastrering?

En del hundeeiere kastrerer sine tisper fordi mange av dem er påvirket av sine hormonelle sykluser i lengre perioder av året (en måned før løpetiden og to måneder etter løpetiden x 2 gir 6 måneder pr. år). De lange periodene under slik hormoninnflytelse kan føre til besværlige humørforandringer og trøtthet, og dermed til redusert livskvalitet store deler av året.

Hannhundeierne vil med kastrering unngå det fysiologiske "hannhund-stresset", som påvirker hannhundene mer eller mindre hele deres liv.

I naturen har den hormonelle driften en viktig funksjon. Meningen er jo at arten skal forplante seg. Den hormonelle driften er bl.a. til for å gjøre hannhunden "kampklar" og konkurranseorientert. Den skal kunne jage andre hanner på flukt, hevde sin rangposisjon og dermed sin "rett" til parring.

Dette står ofte i sterk kontrast til hundeeierens vilje og oppdragerønsker. Dermed havner en god del hannhunder på kollisjonskurs med sine eiere. Mange hannhunder får et trist liv fordi de er besværlige å ta med til forskjellige steder. Både for hundens skyld og for eierens skyld, anbefales ofte kastrering. Hunden er lettere å håndtere, kan delta på mye mer, og får dermed et mer innholdsrikt liv.

 

Forebygging av sykdom

Kastrering kan forebygge visse sykdommer, som f.eks. testikkelkreft, prostatabesvær og forhudskatarr. Hos tisper kan diabetes og, ikke minst, livmorbetennelse unngås.

Veterinær Christa von Erpecom etterlyser forebygging av brystkreft, som er en vesentlig grunn til sterilisering av tisper. Inngrepet må foretas før 2. til 3. løpetid. Hun påpeker også at kastrering demper symptomene ved allergi. Hunder som har fått epilepsi og diabetes bør alltid kastreres, fordi disse tilstandene trigges av hormonelle svingninger.

 

Om rutinemessig kastrering

Gjennom rutinemessig kastrering forsvinner verdifulle genetiske informasjonskilder som trengs for å fortsette et bevisst avlsarbeid, f.eks. om hvilke linjer eller raser som utvikler livmorbetennelse eller forskjellig problematferd. I intervjuet hevdes det at man da risikerer å avle på anleggsbærere av det man ikke vil ha. Dermed kan det "skapes" raser som kastreres fordi kilden til problemene er blitt skjult.

Kommentarer fra Christa von Erpecom: Livmorbetennelse forekommer stort sett hos eldre tisper, dvs. først etter at de har hatt evt. kull. Dersom livmorbetennelse er genetisk betinget, er disse genene allerede spredd videre når tispen blir syk. Hvis tispen derimot var sterilisert, ville ikke videre avl skje, og det ville være likegyldig (for avlen) om hun hadde anlegg for å utvikle livmorbetennelse.

 

Kastrering ved problematferd

Kastrering kan være et utmerket komplement i behandling av noen hannhunder med problematferd. Kastrering alene synes å ha liten eller ingen effekt på fullvoksne hunder med en veletablert, aggressiv atferd. Derimot kan inngrepet til en viss grad påvirke graden av aggresjon, kanskje særlig hos hunder med et overskudd av kjønnshormonet testosteron.

Kastrering kan også ha god effekt hos en del "duftfikserte" og blokkerte hannhunder, som er så styrt og stresset av sine kjønnshormoner at de ikke fungerer normalt.

Hos hunder som er allment stresset p.g.a. faktorer i miljøet, har derimot ikke kastrering noen innvirkning. Tendens til å stikke hjemmefra for å oppsøke tisper med løpetid, minsker etter kastrering.

 

For og imot kastrering

Hvis vi begynner å kastrere av rutine, risikerer vi å skjule genetiske problem. Dette innbefatter sannsynligvis også overproduksjon av testosteron, et problem som allerede er ganske påtakelig i visse raser.

Dersom bare de hunder som brukes i avl (og som kanskje lever et beskyttet kennelliv) er ukastrert, vet vi ikke hvordan avkommet ville blitt. Vi kunne f.eks. komme til å avle på hunder med for mye testosteron uten å være klar over det. Da risikerer vi å havne i den situasjon at ingen ukastrerte hanner kan leve et normalt liv som selskapshund i samfunnet vårt, fordi de er så "testosteronstinne" og hormonelle at de blir nærmest umulige å ha.

Kommentar fra von Erpecom: Særlig disse hundene, som er problematiske på grunn av ekstremt seksualisert atferd, anbefales kastrert. De kan være til stor plage for andre hunder og mennesker. Dessverre blir et stort antall hunder med kjent problematferd avlet på.

Samtidig har vi et samfunn der det nesten ikke lenger finnes plass for normale hannhunder, og der normale hannhunder faktisk ikke har det bra fordi de ikke tillates å vise naturlig hannhundatferd. Hvis de likevel viser naturlig hannhundatferd, oppleves de gjerne som så besværlige at de ikke får være med eieren sin eller leve et normalt hundeliv.

Sett fra det perspektivet er kastrering kanskje å foretrekke, både for hundens skyld og for vår.

- - - - - - - - - - - - - -

Til slutt noen vesentlige spørsmål som ikke er berørt i den svenske artikkelen, og som jeg derfor har spurt en veterinær og noen eiere av kastrerte hunder om:

Vil hunden kunne bli dorsk og passiv etter å ha blitt kastrert? Svaret fra alle jeg har snakket med er "nei". Tvertimot, hunden blir heller mer leken enn før, og er lettere å opprettholde kontakten med (Med hensyn til katt, er jeg blitt fortalt at dette kan stille seg anderledes hvis inngrepet foretas før skjelettet er utvokst).

Vil hunden legge på seg? Her er svaret "ja – hvis man ikke passer på". Hundens disposisjon for å legge på seg øker. Men er man som eier observant på dette, trenger det ikke bli noe problem.

Hvordan blir den kastrerte hunden oppfattet av andre hunder? Vil den være utsatt for mobbing? Noen eiere merker ingen forskjell i forholdet til andre hunder i det hele tatt. Andre forteller at den leker vel så mye som før med hunder den kjenner. Ukjente hunder bryr seg ikke så mye med den lenger. Dermed blir forholdet til andre hunder iallefall mindre konfliktfylt.